Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Appelsinpiken - Gaarders egen solSkriv ut Utskrift
Analyse av Jostein Gaarders "Appelsinpiken".
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Tenk deg at du var et sted på terskelen til livets eventyr. Så kunne du velge om du ville bli med på dette eventyret, med alle de gledene og sorgene det måtte medbringe, eller om du ville velge å avstå fra alt. Hva ville du valgt? Husk, hvis du skal leve, må du også dø.           

 

Innholdsreferat

Faren til Georg, Jan Olav, døde da Georg var fire år. Georg vokste derfor opp uten en far, og de eneste minnene hadde om faren, var vage og fjerne, og de stammet dessuten fra fotografiene som var hengt opp på veggen. Dette er minner som nå skal gjenoppleves gjennom et brev som bestemoren og bestefaren til Georg kommer med. Brevet er til Georg fra hans avdøde far. I brevet forteller faren om hans livs forelskelse i Appelsinpiken – som senere viser seg å være morgen til Georg. Han forteller og Georg om hvordan han møtte moren hans, og om hvordan hans håpløse jakt etter henne, førte til hans livs store kjærlighet.

 

Appelsinpiken – en kriminalroman?

Da Jostein Gaarder skrev denne boken, tror jeg at han bestemte seg for å legge den meste av handlingen mellom linjene. Det er ingen tvil om at dette er en bok med mening.   

 

Til tross for at Appelsinpiken ikke er bygget opp som en hvilken som helst roman, liker jeg å sammenlikne den med en kriminalroman. Det er nemlig to likhetstrekk mellom dem som jeg synes at fremgår tydelig.

 

Jeg vil starte med å trekke fram det mest åpenbare. Spenningskurven er helt lik. Boken bygger på en spenningskurve som gradvis stiger, etter hvert som flere og flere opplysninger blir lagt bordet. Det er ikke før helt på slutten av boken, kurven når sin topp, og dette er et virkemiddel han bruker bevisst. Men når bestiger egentlig boken sin eneste virkelige spenningstopp?

 

Bokens spenningskurve stiger i takt med hvordan Jan Olav ligger an til å fortelle sitt egentlige poeng – altså selve spørsmålet til Georg. Det er selvsagt i denne forbindelse, at boken når sin endelige spenningstopp.

 

Det andre likhetstrekket Appelsinpiken har med en kriminalroman, er det jeg liker å kalle ”snorbinding”. Etter min mening, kan mesteparten av boken virke litt meningsløs og blottet for et sluttpoeng. Men akkurat som i en kriminalfortelling, samles alle de løse snorene til slutt, og boken gir plutselig mening. Og for en menig. Når man kommer til selve poenget i boken, kan det virke som om hver enkelt setning i boken er skrevet for en dypere, underliggende mening. ”It all makes sence!”. Som skrevet tidligere, er selve poenget, spørsmålet Jan Olav stiller Georg. Men hva er det egentlig han mener med dette spørsmålet? Hva vil han si? Jeg tror at han både vil advare og oppmuntre. Han vil advare mot alle sorgene og nedturene som venter i et liv. Men samtidig vil han også oppmuntre. Jeg tror at han prøver å fortelle Georg at ”den som inte prøver, inte feiler”.

 

Kontraster

Dette spørsmålet, understreker en rød tråd som går gjennom hele boken. Liv og Død. Men er ikke ”liv og død” litt klisjé? Jo, det er akkurat det det er. Men Jostein Gaarder klarer på en utrolig måte å skrive om de enorme kontrastene; livet – og – døden, på en måte som gjør boken helt fantastisk. En av grunnene til at han klarer dette, er at han aldri nevner de motstridene ordene i samme sammenheng – bortsett fra når Jan Olav sier ”… skal du leve, må du også dø”. Å finne denne røde tråden, er opp til leserne. Selv om denne kontrasten er ”gjemt”, er den ikke så utrolig vanskelig å finne. Akkurat denne kontrasten, tror jeg forfatteren har valgt å tilrettelegge for leseren. Gaarder skriver altså om liv og død. Men han skriver også om lykketristhet. Begge parene med kontraster henger selvfølgelig sammen, og man kan skrive dem sånn: Jan Olav, Georg, Veronica lever og er lykkeligeJan Olav er død.

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Synsvinkel – selve poenget

Dette er ikke de eneste kontrastene Jostein Gaarder bruker i boken. Gjennom hele brevet, forteller Jan Olav om hvordan han føler seg ovenfor Appelsinpiken. Han sier at han føler seg rar ovenfor henne osv. Men er det alt? Nei. For han føles det nemlig som om at han og Appelsinpiken tilhører to forskjellige verdener. Dette blir gjentatt flere ganger, og det er tydelig at dette er en kontrast Gaarder vil ha fram. Jan Olav og Appelsinpiken er kontraster til hverandre. De tilhører altså to forskjellige verdener.

 

Disse verdenene prøver forfatteren å trekke sammen med en annen fellesnevner; Hubble-teleskopet. ”Universets øye”, blir det kalt. Og er ikke dette en metafor? En metafor som sier leseren at den kan se alt. Den tilhører på en møte en tredje verden, og den kan se alt. Absolutt alt. Både Jan Olav og Appelsinpiken – sammen.

 

Synsvinkel er et annet meget viktig stikkord når det kommer til analyse av denne boken. Hvem forteller historien? Hvordan blir den fortalt? Jo, ført og fremst gjennom Jan Olav, men også gjennom Georg. Og hvilken virkning på teksten har egentlig dette?

 

Siden boken starter gjennom Georgs øyne, får man automatisk et mer personlig forhold til boken og hele handlingen som foregår. Det at Gaarder skriver i 1. person, gjør at man får en helt annen innlevelse i handlingen, enn det man ellers ville fått av en ytre synsvinkel, med en allvitende forfatter.

 

Det at mesteparten av boken fortelles gjennom Jan Olav, tror jeg er selve nøkkelen i boken, sett fra Jostein Gaarder’s side. En ting er innlevelsen man får, og tankene man deler med Jan Olav. Men en annen ting er selve spørsmålet som blir stilt til slutt. Er det slik at Jan Olav stiller dette til Georg, eller er det Jostein Gaarder som stiller det til hver enkelt leser? Jostein Gaarder skriver definitivt til leseren, men han utrykker seg gjennom Jan Olav. Helt siden bokens begynnelse, har Gaarder vært konsekvent på at leseren skal føle seg som Georg. Hvis man ikke nødvendigvis å føle seg som Georg, føler man i hvert fall med han.

 

Og det er her det aller beste virkemiddelet til Gaarder kommer inn i bildet. I boken er det Jan Olav som stiller spørsmålet til Georg. Men i virkeligheten er det Jostein Gaarder selv, som stiller spørsmålet til den enkelte leser. Uten at leseren nødvendigvis er klar over det. Dette klarer han svært bra, og det er nok enda en grunn (hvis ikke hovedgrunnen) til at denne boken er så god.

 

Rørende

Appelsinpiken inneholder det meste. Den det morsom (til tider), vakker, håpløs, spennende og sist men ikke minst tankvekkende og inspirerende. Allikevel er det et parti av boken jeg vil ta ekstra godt for meg her og nå. En del av brevet fra Jan Olav til Georg som både er vakkert, morsom og håpløst. (Håpløst i en bra sammenheng)

 

Rett etter Jan Olavs første besøk med Appelsinpiken, skjer det mye. Jan Olav kjenner en stor blanding av følelser inni seg, og alt kommer ut i en litt dum naivitet. Han vil finne henne. Han elsker henne. Og hva gjøre han? Jo, han begynner en håpløs jakt etter en jente han ikke engang har hatt en ordentlig samtale med. Han går gate opp, og gate ned. Han leter byen rundt, oppsøker steder som han tror at hun kanskje kan være. Dette er bare en brøkdel av hva han foretar seg i søket etter kjærligheten, for resten vil han ikke si til Georg. Når han endelig treffer jenta si, er alt han klarer å presse fram: ”Du er en ekorn!” Vel, hva skal man si om dette? Alt i alt er der patetisk, naivt og dumt. Men det er også vakkert, romantisk, henrivende og for ikke i si rørende.

 

Appelsinpiken – ikke nødvendigvis en bok for alle

Hvis noen hadde kommet bort til meg og spurt om dette var en bok jeg ville anbefale til dem, ville jeg svart, ”ja”. Men… Selv om dette så absolutt er en bok av aller høyeste klasse, ville jeg fraråde små barn å lese den. Dette begrunner jeg slik. E 11 åring, ville nemlig ikke få annet ut av denne boken enn hva som faktisk står skrevet i den. 11 åringen ville tenke ”dette var en fin bok, men det var trist at Jan Olav døde”. Altså ville ikke denne boken få utspring for hva Jostein Gaarder egentlig ville at den skulle fortelle den enkelte leser.

 

Til en mer moden ungdom, eller voksen for den sakt skyld, ville jeg helt klart anbefale denne boken, forutsatt at de har tid til å nyte og ta innover seg den handlingen som foregår i boken. Dette nemlig ikke en bok man leser på en helg, og så ”ferdig med den boken”. Men ta seg tid til å tenke på hva boken egentlig handler om, og hva den egentlig vil si.

 

Derfor vil jeg konkludere med at denne boken passer ypperlig for barn fra 15+, som er modne nok til å lese en bok hvor ikke alt er skrevet rett ut.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish