Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
AdjøSkriv ut Utskrift

En skjønnlitterær tekst som handler om 10 år gamle Hanna som må flytte fra bestevenninnen Bente.

Karakter: 4+ (10. klasse, sidemål)

Nynorsk - NovelleForfatter: Anonym



”Pappa, fort deg!”

Eg blir så uttålmodig når det gjelder pappa av og til, at eg kunne kasta han gjennom vindauge.

”Ikkje mas, Janne, eg er på vei.” Pappa gikk inn på badet for å hente handdukar for ca 30min sidan, og enda opp med barbere seg under haken, og vaske seg grundig. Janne viste kva han gjorde, han ville imponere den pene dama som stod i kiosken ved bassenget.

”Pappa, kan vi gå nå?” Maste litlebror.

”Straks, Jonatan, pappa må bare jåle seg opp først,” svarte eg spist. Jonatan gjorde store augo.

”Er ikkje det kva damene gjør?” Han hørtes ut som om det var livsfarlig. Maria kniste.

”Det er tross alt siste dagen vår. Han vil vel att venene våre skal huske det beste av ham? Dessutan har du ingenting å si, Janne. Du stod opp før alle andre for å ”jåle deg til” i dag sjølv.” Maria gliste av skadefro. Eg vart varm i kinna og mumla svakt ”det gikk ikkje utover andre da”. Men Maria burde ikkje snakke, ho var naturleg pen ho. Ho trengde ikkje sminke eller ei kul badedrakt for å være tiltrekkjande. Det var bare noko med ho som strålte ut av vennlegheit.

 

Maria var min besteven, og hadde blitt med meg til Mallorca saman med familien min. Eg var så utroleg glad for det, for det virka liksom så teit å fare på ferie saman med familien.

” Eg syntes det er kult eg.” hadde Maria sagt når eg fortalte ho dette. ”Mor ville aldri tenkt på å ta meg med til Mallorca, det hadde sikkert krasja med jobben hennar.”

 

Det gikk ei stund før pappa kom, men til slutt var vi alle på kledd og klare. Vi gikk ned til bassenget og fant oss ein plass å liggje, og smurde på solkrem. Jonatan sprang bort til venane sine, som spilte vasspolo.

 

”Kan dykk passe Jonatan en stund?” Spurte pappa nervøst. Han flakka med blikket, og vrei seg i hendene, som om han var redd en viss dame skulle gå forbi akkurat nå.

”Klart vi kan,” sa Maria. ” Ta den tida du trenger du,” sa ho med et lite blunk. Pappa smilte enda meir, og gikk mot kiosken. Maria og eg tok en liten symjetur, før vi la oss ned på magen og slikket sol. Vi låg der ganske lenge, før vi kjente noen prikket oss på ryggen.

”Er det her dykk ligger å latar dykk?” spurte en latterfull stemme.

”Hei Odin, oppe så tidlig?” sa Maria

”Nja, eg måtte nesten bære han ut av senga,” lo Sandra og klappa Odin på ryggen. Eg snudde med for å sjå dei. Dei var begge lyst hår, lange, solbrune kroppar og store blå augo. Det var lett å sjå at de var tvillingar.

”Kva er det Janne, du ser ut som du har vore i drømmeverden sjølv du,” sa Odin og flira.

”Tei still,” sa Sandra. ”Nokon som blir med å bade? Eg sveittar i hel i denne sola!”

 

Det blei til at vi blei med Jonatan og venane hans i vasspolo. Vi hadde det så morosamt at vi gløymde av at vi alle skulle reise i natt. Men rundt tre tida kom pappa tilbake, og vi kledde på oss til middag.

 

”Eg har allereie snakka med foreldra dykkar, de skulle være med oss å ete,” smilte pappa til tvillingane. ”Flott, da kan vi være saman i heile dag.” Smilte Maria til de to, og eg var sikker på att Odin blei litt raudare i kinna. Sandra merka det også, for ho dulta til han og smilte da Maria snudde seg vekk igjen. Odin kvikna til og såg sint på Sandra.

”Vi kan ete her,” sa pappa og pekte på en restaurant rett over gata.

Etter vi hadde bestilt begynte pappa, Jonatan, Odin og Maria å prate om ein fotballkamp mellom Aafk-Lyn. Odin var frå Ålesund og haldt fast med laget sitt, men de andre var Lyn fans, og flirte over tapet til Aafk. Eg var aldri interessert i fotball, og ikkje Sandra heller så det ut som.

 

”Eg gledar meg til å komme heim,” sa Sandra draumande. Eg har ikkje lagt merke til kor mykje eg eigentleg savnar venane mine før no.

”Eg savne hunden min, Rudolf, eg.” sa eg. ” Han heiter Rudolf fordi han er så raud på nasen”

 

Sandra flirte lenge over Rudolf, og eg merka at eg grudde meg på å ta avskjed med ho. Vi hadde vorte så gode venner i løpet av dei siste 2 vekene at det føltes som om vi hadde vore venner bestandig!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish