Jeg måtte gjøre det
Jeg kremerte min venninne
Jeg håper hun vet
At jeg ikke glemmer minnet
Om min beste venninne.
Det ble kalt en arbeidsleir
Men så mange ble borte
Så det ble en døds leir
De fleste gikk opp i den sorte
Røyken
Da var visst alle borte.
En rose legges ned
For kvinnene med
respekt og omtanke
Med mange øyne blanke.