Alle er like

Tolkning av Alf Prøysens "Alle er like"
Sjanger
Analyse/tolkning
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2000.05.15

"Alle er like",er en kort tekst ,eller et utdrag av en tekst. Handlingen foregår på et kjøkken en alminnelig dag og inneholder en samtale mellom mor og barn. Barnet synger på en strofe om at "alle er like", men tror egentlig ikke at det er slik. Moren prøver da å få ham til å forstå at utenpå er vi forskjellige, men inni er vi like. Forfatteren er Alf Prøysen, en kjent forfatter her i Norge. Da vet vi allerede litt om hvilken tidsepoke dette dreier seg om, selv om det ikke går klart fram av teksten. Denne samtalen på kjøkkenet foregår altså noen tiår tilbake i tid. Hele teksten er skrevet på dialekt, noe som er typisk for Prøysens måte å skrive på.

 

Teksten begynner med et barnevers: "Alle er vi like, fattige og rike." Leseren blir da forberedt på hva teksten handler om, samtidig som det gis uttrykk for et barnslig og naivt synspunkt i et enkelt barnevers. Bruken av in medias res, gjør at vi ikke direkte vet noe om miljøet eller personene med en gang, det blir vi klar over senere. Handlingsforløpet gir ikke noe høydepunkt eller klimaks. Forfatteren gir oss et lite innblikk i disse personenes hverdag ved bruk av refererende synsvinkel. Han er ikke allvitende, men observerer hendelsen utenfra som flue på veggen. Det er også brukt retrospeksjon, personene tenker tilbake på en hendelse på toget. Moren hadde pekt på en taterjente og bedt ham om ikke å se den veien. Det hadde han selvfølgelig gjort, og mente nå å motbevise påstanden om at "alle er vi like", ved å si at de to ikke var lik hverandre i det hele tatt. Moren forklarte ham da at alle var like inni seg. Teksten slutter like brått som den begynte. Vi er midt i en samtale mellom mor og barn. Barnet både åpner og avslutter denne sekvensen. Vi merker tydelig at forfatteren står på barnets side, og lar dets kommentar være avsluttende, og dermed det som leseren husker best.

 

Prøysen beskriver her en diskusjon i hjemmet. Barnet er nysgjerrig og spørrende, og moren prøver så godt hun kan å svare. Mora skjenner fordi han synger ved bordet, og hun mener han var slem som så på taterjenta hele tiden. Barnet mener at mora ikke behøvde å peke på jenta. Siden alle er like, hvorfor peker hun da ut jenta som noe annerledes? Førsteklassingen er en dynamisk person. Han trodde først at ikke alle var like, fordi taterjenta ikke lignet på ham. Moren lærer ham at alle er like inni seg. Moren er en statisk person, hun forblir ved de samme meningene under hele handlingen.

 

Vi får ikke vite noe om ytre kjennetegn, familiesituasjon o.s.v. Det vi får vite, er at barnet er 7-8 år og sitter ved middagsbordet og spiser søtsuppe. Moren setter tallerkenen på kjøkkenbenken, dermed kan vi tenke oss til at dette foregår på kjøkkenet. Ut fra handlingen kan vi forstå at det dreier seg om en husmor, og at dette foregår mens det fremdeles fantes omstreifere, tatere som ble sett på som en skamplett for samfunnet. Familien det handler om her, er ikke spesielt velstående, men kan karakteriseres som middelklasse. Taterjenta, som nevnes i stykket, er fra et lavere sjikt i samfunnet. Selv om nesten hele handlingen holdes oppe med replikker, kan vi se for oss hvordan denne scenen utspiller seg. Barnet sitter ved bordet på kjøkkenet og eter, moren rydder litt rundt på kjøkkenet, og har vel nettopp laget i stand mat. Denne bruken av direkte tale gjør at handlingen angår oss mer, vi blir mer engasjert og ser bedre for oss hvordan samtalen utspiller seg. Det at talen foregår på dialekt, er også et sterkt virkemiddel til å få handlingen mer "ekte". Vi får et nærmere forhold til personene, selv om de bare blir skildret og refererende. Vi kan nesten høre denne samtalen, noe som ikke hadde vært tilfellet dersom den hadde blitt skrevet på bokmål eller nynorsk.

 

Gjentakelse av setningen "Alle er vi like" er flittig brukt. Dette er gjennomgangstemaet i teksten, og det er viktig for forfatteren at vi husker på denne strofen. Som før nevnt, er autoral og refererende synsvinkel brukt. Når personene snakker, er det brukt personal synsvinkel. Denne vekslingen mellom synsvinkler er spesielt vanlig i noveller. Dette innebærer at fortelleren er usynlig, og ikke direkte griper inn i samtalen. Vi ser bare personene utenfra, vi får ikke vite hva de tenker og føler. Allikevel vil alltid forfatterens synspunkt skinne igjennom, det blir ingen objektiv, men utvelgende skildring. Med utgangspunkt i teksten vet vi holdningen til forfatteren i denne saken.

 

Hensikten med teksten, er å få oss lesere til å oppfatte personene på en spesiell måte. Moren oppfattes som en person med dobbeltmoral. Hun hevder overfor barnet at alle er like, men peker likevel ut taterjenta fordi hun er annerledes. Sjuåringen er en sympatisk person, som mener at om alle er like, er det ingen grunn til at moren skulle peke på jenta. Forfatteren gir her uttrykk for en spesiell holdning som han vil formidle videre til oss. Budskapet i denne teksten, er barnas klokskap når det gjelder menneskelige spørsmål, de ser ofte ting mer i sammenheng enn voksne. Den voksne verden er bygd på falskhet. De lærer barna sine om toleranse og menneskeverd, men gjør likevel forskjellene ganske klare for barn. Barna ser ting i et enkelt perspektiv. Hvis alle er like, da er alle like da. Ikke noe mer å bråke om. Voksne skal gjøre alt så komplisert, og må minne seg selv på at alle er likeverdige. Det forfatteren prøver å si her, er nok at alle burde se på ting med barnas synspunkt.

 

At alle er like, er en relativ påstand. Vi kan nok si at alle er like fordi de er mennesker, og alle mennesker har jo visse fellestrekk. Hvert menneske har i teorien samme muligheter til å lykkes i livet. Men dagens situasjon med stor forskjell på fattig og rik gjør at ikke alle stiller likt når de kommer til verden. Selvfølgelig har et barn som vokser opp på gata ikke like stor sjanse til å få et godt og innholdsrikt liv som et barn som kommer fra en rikere familie med en bedre familiesituasjon. Men vi har eksempler på at folk som ikke hadde det beste utgangspunktet i livet da de vokste opp, har klart å skaffe seg et godt liv. Vi har også eksempler på at folk fra "gode" familier har endt opp på gata uten noe framtidshåp. Vi har også andre forskjeller som gjør sitt for å underbygge påstanden "alle er like". Kultur, religion, nasjonalitet, hudfarge, språk er noe av det som skiller oss mennesker. Men, på tross av dette, skulle det være mulig å leve i et fellesskap og tolerere disse forskjellene. P.g.a. nettopp disse forskjellene er det noen som vil hevde at enkelte grupper ikke er like bra som andre, og peke ut kriminelle og såkalte"dårlige mennesker" innenfor denne gruppen. Det de glemmer da, er at forbrytere og andre som ikke greier å tilpasse seg fellesskapet, finnes innenfor alle grupper og lag i samfunnet.

 

Det som er meningen med selve påstanden, er vel å få folk til å forstå at i utgangspunktet skal alle bli behandlet likt, uansett hvor de kommer fra eller hva de tror på. Derimot er det et klart skille ved å være annerledes ved å ha en annen kultur og religion, og å være annerledes ved sine handlinger og gjøremål. Ta f.eks en voldtektsforbryter, bør ikke denne bli behandlet annerledes i den grad at han forstår at samfunnet ikke kan akseptere slike handlinger? Allikevel er det viktig at vi lærer barn at alle mennesker er likestilte, slik at vi unngår mobbing og trakassering av barn som skiller seg ut på en eller annen måte.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst