Dagene begynte alltid likt, det var krigshyl for å få oss opp. Frykten hver morgen, for å se hva som ventet ved siden av en var stor. Mange mennesker døde i løpet av natten. Vi måtte bære vekk både venner og kjære og legge dem på likhaugen. Vi fikk ikke lov til å vise følelser når vi gjorde det, det ble nesten rutine å bære dem vekk. Etter det ble vi tvunget bort for å jobbe, det var endeløse dager med smerte.

Karin Johannsen og jeg jobbet med å sy fangedrakter og underbukser. Karin utviklet nikkelallergi, hun havnet på til slutt på sykestua fordi hele kroppen hennes hovnet opp. Hun var der mer enn en uke og derfor ble hun henrettet av en SS – offiser. Jeg måtte bære henne inn i krematoriet. Jeg gråt dessverre litt og ble pisket med 20 piskeslag. Etter det var jeg i leiren helt alene uten noen av mine venner eller familien, alle var døde.

Vi fikk nesten ikke noe mat, midt på dagen fikk vi en skalk og på kvelden, hvis vi var heldige, fikk vi en tynn suppe kokt på rødbeter. For å få følelsen av litt metthet sparte de fleste skalken til kvelden. Den lille metthets følelsen var ubetalelig.

Når vi fikk mensen hadde vi ingen bind, blodet bare rant nedover beina våre. Kvinnene i leiren mistet ofte mensen og for dem var dette ubehaglig.

Legene gjorde medisinske forsøk på fangene. I 1943 kom professor Henrich Himler til leiren. Han satte i gang med grusomme forsøk, slik som å sterilisere kvinner for å se hva som skjedde.

Det skjedde noe helt forferdelig med min søster, professoren skulle finne ut hvor lenge et menneske kunne leve etter at man hadde tatt ut alle sener og muskler i beinet og etter det fylle beinet med skitne filler. Hun opplevde grusomme smerter og materie rant i strie strømmer før hun endelig fikk slippe og døde. Alle forsøkene ble utført uten noen form for smertestillende og bedøvelse.

Dette er bare en del av mange grusomme hendelser i Ravensbruk. Jeg var heldig som overlevde, mine venners skjebne var tragisk. Jeg kommer aldri til å glemme!

Elise Kjernberg, jøde, 44 år

Et av budskapene som alltid hjemsøkte oss..