"Film er best på TV"

Hovedsyn og kommentar på en artikkel.

Karakter 5+ (VK2)

Sjanger
Artikkel
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2005.11.29

Fjernsynet gjorde sitt inntog i Norge på 1950-tallet. Den første fjernsynssendingen i Norge ble holdt 12. januar 1954, men det er uvisst hvor mange som hadde TV og fikk inn denne sendingen. På den var det NRK som hadde monopol og var den eneste kanal som fikk sende ut programsignaler. Etter hvert fikk også andre tv-kanaler som TV2 være med på spillet. I dag er det fritt frem for alle aktører, og det er utrolig mange kanaler man har mulighet for å få inn med fjernsynsapparatet i stua. Mange av disse kanalene vi har mulighet til å se på, sender utenlandske filmer og serier. USA er antagelig det landet i verden som står for de største og mest kjente produksjonene, med Hollywood som sentrum. Den teknologiske utviklingen de siste årene har vært enorm, og teknologien har virkelig gjort inntog i studioene. De aller fleste hjem eier nå en tv, og ettersom mediet er en så stor del av dagliglivet til de fleste, stiller forbrukerne store krav til innholdet i både seriene og filmene.

 

Brita M. Engseth skrev i Dagsavisen i 2002 artikkelen ”Film er best på TV”. Som man ser allerede av overskriften, er hun ikke så mektig imponert av det filmverdenen klarer å skape nå til dags. Hun påstår at de mest kreative hjernene ikke jobber med å skape filmer nå, men at de er ansatt i fjernsynsselskaper og lager serier. Dette fører i sin tur til at historiene som blir laget for TV er de mest interessante. Hun hevder at de som jobber i filmbransjen har vært veldig opptatt av å henge med på den teknologiske bølgen som har herjet i Hollywood, og filmverdenen ellers, de siste 10 årene. Ettersom studioene er så opptatt av den teknologiske kvaliteten i filmen, blir innholdet snever, og det politiske og samfunnsbevisste innholdet er i de fleste filmene nå helt borte. Hun mener at dette kommer tydelig frem hvis man sammenligner produksjonen på 70-tallet med produksjonen i dag. På 70-tallet ble de teknologiske vidunderfilmene balansert med filmer som hadde politisk agenda. Det er disse politiske filmene hun mener folket savner i dag. Hun fremhever de store tv-kanalene i USA som store vinnerne, som har klart å ta politiske temaer inn i seriene sine. Hun nevner flere eksempler, bla. ”Judging Amy” og ”Presidenten”. Denne type amerikanske serier bruker ofte virkelige politiske saker som tema i episodene sine, og hun mener på den måten seriene reflekterer samtiden. Seriene setter politiske avgjørelser, som har blitt tatt i virkeligheten, på prøve i showet, for så å avsløre om de fungerer eller ikke i hverdagen. Rollefigurene i disse seriene balanserer på en tynn linje mellom politisk idealisme og hverdagens gråsoner. Disse rollefigurene mener hun er fremstilt på en sånn måte at seerne kan identifisere seg med dem. Hennes siste linje sier det hele enkelt og greit, rett ut: ”Film er best på TV”.

 

Noe av det første hun nevner er ”… for øyeblikket jobber de mest kreative hjernene for fjernsynet”. Om det hun sier er riktig eller ei, er vanskelig å si, men jeg vil anta at det i alle fall er delvis sant. De nye seriene drar enormt med seere, og jeg kjenner selv flere som planlegger dagen og dropper andre aktiviteter for å få med seg favorittserien, så noe må det ligge i utsagnet. Seriene er jo en refleksjon av arbeidet og kreativiteten til de som har lagd dem.

 

Men selv om det er mye bra på TV, er det en hel rekke gode filmer også. Som hun selv sier, har filmproduksjonen de siste årene tatt helt av teknologisk sett. For å få til denne teknologiske utviklingen må man jo være kreativ. Filmskaperne finner opp mange nye løsninger og dataprogrammer for å kunne overgå den forrige filmen teknisk hele tiden, og disse løsningene kommer ikke av seg selv heller.  Jeg synes det virker minst like krevende å skape en film med setting og historie, som bare å forme litt om på virkeligheten og så lage en serie ut av det.

 

Hun mener at de nye seriene skaper et tredimensjonalt bilde av samtiden ved å bruke virkelige saker som underlag. Helt fra jeg var liten, har jeg alltid blitt fortalt at det som er på fjernsyn er skuespill, at de slemme bare later som de er det, og at alt som skjer er til ære for kameraet. Noe av dette sitter nok fortsatt igjen i meg for serier er liksom TV og nyhetene er på ordentlig. For meg blir det ikke helt det samme å se ”Presidenten” i stua, som å se at sånn er virkeligheten. Noe av det som blir gjort med å sette de avgjørelsene som blir tatt i virkeligheten på prøve, og kanskje litt på spissen til tider, kan allikevel virkelig få en til å slå opp øynene i forundring over hva som egentlig blir bestemt.

 

Det som virker å være hovedbudskapet hennes er den ”skrikende lengselen etter relevans og dramatisk kvalitet” i filmene. Her tar hun feil, påstår jeg. Jeg synes det er helt supert å kunne sette meg ned etter en lang dag og koble av fra hverdagen med en film som ligger langt fra virkeligheten. Det er herlig å bare kunne bli underholdt og le uten å måtte jobbe for det. Filmene hun mener er gode har jeg ingenting imot, men jeg synes de andre er helt greie og. De politiske filmene og de med den dramatiske kvaliteten krever som regel ganske mye mer tankearbeid av deg som seer, og du må ofte mene noe. Noen ganger er det helt i orden ikke å gjøre de to tingene.

 

”Film er best på TV”, er det aller siste hun hevder. Og jeg tror jeg kan si meg enig i dette utsagnet, i alle fall på vegne av meg selv. Ikke bare er det dyrt, som hun nevner, å gå på kino, men man kan heller ikke ta tissepause når man vil. Sofaen hjemme er enda mer behagelig å sitte i, og filmen begynner akkurat når det passer for meg. Selv om mye av det å gå på kino, er det sosiale ved å møte venner og snakke med dem før og etter filmen, føler jeg at jeg ikke går glipp av så mye når vi samler oss flere sammen og hygger oss med en filmkveld. Å se en film hjemme er nå ikke den helt store forskjellen fra kino, i alle fall ikke hvis man har utstyret i orden sånn som mange både i USA, og i Norge nå har.

 

Om det er fjernsynsselskapene eller filmindustrien som er mest kreative i dag, kommer an på hvordan man ser det. Jeg personlig er litt splittet om det, men jeg liker å se seriene best, selv om jeg beundrer arbeidet bak noen av filmene som blir lagd. Uansett hvor virkelighetsnære seriene og karakterene i dem er, så forblir serier serier og virkelighet virkelighet for meg. Seriene er ikke virkelighet. Film for meg er, og jeg synes det bør være, mer underholdning enn virkelighet. Jeg synes det er greit at man holder virkeligheten og lerretet litt atskilt i alle fall. Om behovet for filmene med politisk agenda og dramatikk er der, gjelder det ikke meg i så stor grad. Selv om jeg ikke er enig i alt hun sier, er jeg enig i at film er best på TV.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst