Alt faller i grus, alt som en gang var sannhet er bare tårer og et knust hjerte nå.
Tenk at jeg var som var så dum og trodde at du brydde deg, eller at noen i det hele tatt brydde seg, om meg. Det viser bare hvor dum jeg er, alt lå rett foran nesen min, men så jeg det, nei. Eller kanskje jeg ikke ville se det. Kanskje jeg ville spare meg selv for flere tårer. Men nå burde det triste slutte snart, vis ikke går tårene tom.
Jeg er muligens et veldig svakt menneske, men du vet ikke noe om meg. Alt har en grunn. Jeg er slik som jeg er på grunn av ting jeg har opplevd. Du sier, snakk om det, det vil hjelpe sier du. Men det blir bare for tungt for meg det, jeg har alt sperret det inne. Så da tror jeg heller det er enklere å sitte i alene i mørke å gråte enn å åpne den låste kisten.
Du tror kanskje at alt vil ordne seg hvis vi bare snakker sammen om det, men dette er ikke en historie, dette er livet mitt. Og alt det jeg vil si til deg er så vanskelig å få sagt med ord.