Det var onsdag den 14. august, ein morgon lik alle andre dagar. Eg sto opp kledde på meg og var i kjempegodt humør. Det var da det skjedde. Da eg gikk bort til vinduet og så ut, kunne eg se ein ung dame kanskje oppe i 19 års alderen med helt svarte kleder. Den unge dama stod bare der å pekte på meg. Eg begynt å lure på kven det var og korleis hun vist kven eg var. Da eg så ut vinduet igjen var hun borte, der hun hadde stått for 5 sekunder sia stod det nå ein svart fugle.

Eg begynte å bli ganske redd så eg løp ut og skremte den vekk. Da eg snudde meg stod mamma i døra og spurte kva eg gjorde ute i bare boksaren. Eg kunne jo ikkje si at det var ein fugle som skremte meg for da ville mamma tro at eg hadde blitt gal, så eg sa bare at boksa mi hadde falt ut vinduet da eg hang den der. Hun syntes det hørtes litt rart ut men gikk rett på det fordi det hadde hendt før. Når eg hadde fått fomlet meg inn døra sa mamma.” nå må du forte deg så du ikkje kommer for seint på skulen.” eg så på klokka. Den var 08.15 eg hadde eit kvarter på meg å rekke skulen, så eg kledde på meg fort tok maten i handa og løp til skolen.

På vei bortover vegen drev eg bare og tenkte på den dama og fuglen, det føltes som de betydde noko men eg kunne bare ikkje fatte kva det betydde. Det var da eg høyrte ein lyd bak meg, det høyrtes ut som nokon med veldig knirkane sko eg snudde meg og der stod den mørkklede dama som eg så i stad, da hun hadde følgt etter meg ein stund begynte eg å springe eg ble veldig så redd at eg ikkje veit kor fort eg løp, mens eg løp snudde meg for å Se om hu fulgte etter og det var da alt ble svart og eg skjente eit hardt slag i sida mi.

Da eg vakna lå eg på vegen med grus heilt opp i nesa. Eg reiste meg opp og børsta av meg grusen, eg så på genseren min og den var full av blod, eg så ut til å ha kuttet meg ganske stygt da eg falt da eg snudde meg så eg den svarte fuglen igjen. Denne gangen ville eg ikkje være noko redd så eg fulgte etter fuglen. Den flydde ikkje noko fort så det var lett å springe etter, da eg hadde følgt etter den ein stund var eg nede ved kysten. Når eg så etter fuglen var det noko heilt annent som tok oppmerksomhten min, eg så den mørkklede dama sitte på ein benk lengre nede ved elven. Eg var litt usikker på om eg skulle gå ned dit men klarte til slutt å ta opp nok mot til og gjøre det. Når eg var på veg ned til dama snudde hun seg og så på meg eg gikk rett bort utan og nøle og satt meg ned ved sidan av henne. Eg spurte henne om kva hun ville meg og korfor hun fulgte etter meg. Eg fikk ikkje akkurat noko svar men hun små momlet noko.

Eg var forbanna frå føra så eg reiste meg og var akkurat på veg til å dra til henne da hun ble borte eg skjønte ikkje ein dritt, hun var heilt vekk. Da eg snudde meg stod hun rett bak meg. Da sa hun.” eg er ein dødsengel.” nå var eg heilt på jordet. Eg spurte henne.” er det ikkje bare folk som er døande som kan Se dere.” det fikk meg til å tenke. Eg så ned på såret frå fallet i stad, det var mykje meir blod der enn det var i stad.

Eg begynte å springe for harde livet. Ikkje akkurat at eg hadde noe velje mellom eg var jo døande. Da eg løp var eg ikkje klar over at eg løp på helt sama sted som eg snubla i stad. Heldig som eg var så snubla eg på sama sted som i stad. Da eg vakna denne gongen var eg på eit sjukehus. Da eg så rundt meg så eg ein klokke som hang på veggen den viste at det var fredag 12 september. Eg tenkte at eg måtte ha ligga i koma sida det hadde gått så lang tid.

Kort tid etter kom det ein lege inn på rommet mitt, han så ut til og være fornøgd med at eg hadde vakna. Eg spurte han om kva som hadde skjedd, legen forklarte at eg hadde blitt påkjørt av ein bil og at eg hadde flaks som overlevde. Eg tenkte at alt det som kjede må bare ha vært ein drøm, eller ikkje.