Det hjelper så sørgelig lite
være ærlig
Når løgnen er så fager
Og umettelig
Alle beundrer når den danser
Som alvene
Sannheten står fargeløs
I ei krå alene
Ingen enser dens stille gråt
Om oppmerksomhet
For løgnen fanger dem alle
I sin absurditet.
Løgnen vever et farlig nett som
Graver dypt i sjelen.
Dens eier blomstrer under lyset
Av den sorte fabelen.
Sannheten blekner under tyngden
Av løgnerens dyktighet
Det gir ham en falsk følelse av
Uovervinnelighet.
Men vi alle vet at den seigeste
Alltid vinner.
Løgnen er som den sarteste
Av alle hinner.
Til slutt brister den